For drøyt hundre år siden var nattverddeltagelse voksnes borgerplikt og en religiøst begrunnet nødvendighet. Normen var altergang to ganger årlig. Noen gikk én gang, svært få flere. I løpet av de siste par tiårene før århundreskiftet brøt imidlertid det store flertallet med den gamle nattverdskikken. Nattverden ble for de få, ikke for alle.

Forfatteren analyserer endringene i folks nattverdpraksis og -forståelse og i kirkens tenkning om og forkynnelse av nattverden. Han benytter ulike kildetyper, også utrykte som visitasberetninger og nattverdprotokoller.

På kirkelig hold foregikk det egentlig ikke noen problematisering av endringene. Snarere så man disse som ønskelige. Man ville få bukt med massealtergangen. Denne betraktet sentrale kirkelige aktører som «bare» vane og uttrykk for falsk teologi. Derfor tok man i bruk det forfatteren kaller avsperringsstrategier mot «uverdige nattverdgjester». Forfatteren viser at liturgireformene 1887–89 virket i samme retning og fikk en (utilsiktet) avsperringseffekt.

For å sette endringene i norsk fromhetstradisjon og nattverdskikk i perspektiv, har forfatteren foretatt et sammenlignende studium av det norske Amerika. Der valgte man andre kirkelige strategier. Ved å dra «over there» har forfatteren funnet fram et materiale som kaster lys over hvordan det engang var her, i gamlelandet.

Bjørn Sandvik (f. 1938) er Theol. Dr. og sokneprest i Bryn menighet. Han var 1993–96 engasjert som forsker i KIFO.

ISBN 82-519-1298-9. 262 sider. Kr. 290,–. Utgitt mars 1998. Tapir Forlag.
Kan bestilles fra kifo@kifo.no