Ole Gunnar Winsnes (red.): Tallenes tale 1998. Perspektiver på statistikk og kirke

Rapporten inneholder artikler som presenterer og kommenterer ulike talloppgaver om religiøst og kirkelig liv i dagens norske samfunn.

Én av artiklene gjennomgår opplysningene fra Menighetens årsstatistikk 1997 slik de er tilrettelagt i NSDs kirkedatabase. Forfatteren drøfter hva tallene sier om omfanget og breddevirkningene av Den norske kirkes virksomhet forrige år.

I en annen artikkel analyseres noen av de religionsdata som finnes i Levekårsundersøkelsen 1997. Her diskuteres mangfoldet mht. trosholdninger og praksisformer blant Den norske kirkes medlemmer, sett i forhold til spørsmålet om økende pluralisering. Påstander om at religiøse ritualer står stadig svakere i det senmoderne samfunnet, drøftes med utgangspunkt i kirkegangstallene fra julen 1997.

I et av bidragene sammenstilles data fra ulike meningsmålinger og surveys fra 1980- og 90-årene om temaer som f.eks. bruk av religiøse selvbetegnelser, syn på statskirken, kirkegangsfrekvens. Også frikirkelighetens situasjon drøftes.

Som vedlegg presenteres i tabells form noen få, men viktige nøkkeltall om Den norske kirkes virksomhet i 1997, på kommunenivå.

Bidragsyterne

Pål Ketil Botvar
er cand.polit. og førsteamanuensis ved Diakonhjemmets høgskolesenter. Han er tilknyttet KIFO gjennom samarbeidsavtalen mellom KIFO og DHS.

Inger Furseth
er mag.art. (sosiologi). Hun er forsker ved KIFO.

Jon P. Knudsen
er cand.philol. Han er politisk redaktør i Fædrelandsvennen.

Arild Mellesdal
er cand.polit. Han er førstekonsulent ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Hege Kristin Ringnes
er cand.polit. Hun var engasjert som forskningsassistent ved KIFO.

Per Tanggaard
er cand.sociol. og førstekonsulent i Kirkerådet. Han er tilknyttet KIFO gjennom samarbeidsavtalen mellom KIFO og KR.

ISBN 82-519-1305-5. 160 sider. Kr. 160,–. Utgitt november 1998. Tapir Forlag.
Kan bestilles fra kifo@kifo.no eller bestilling.forlag@tapir.no.

Forord

Det er to hovedmålsettinger for de årlige utgavene av Tallenes tale. Perspektiver på statistikk og kirke. For det første vil vi i tabells form presentere noen få, men viktige nøkkeltall fraKirkedatabasen – fra foregående år. Grunnlagsmaterialet er levert av menighetene i Den norske kirke. Ved bruk av skjemaet Kirkelig årsstatistikk rapporterer de detaljert om den kirkelige virksomheten på lokalplanet. For det andre vil vi i disse rapportene på ulike måter legge fram og drøfte større deler av de nye data som etter hvert legges til Kirkedatabasen. Også 1998-utgaven har denne doble målsetting.

På samme tid ønsker vi i Tallenes tale 1998 å vise at Kirkedatabasen langt fra er det eneste grunnlaget vi opererer ut fra når vi prøver å tegne bilder av norsk kirkevirkelighet. Det finnes andre kilder til og annen relevant informasjon om det folk tenker om slikt som på ulike vis har med religion å gjøre, og om praksis i dette feltet.

Således tar Pål Ketil Botvar i sin artikkel utgangspunkt i en del av de data som Statistisk sentralbyrå (SSB) hentet inn i forbindelse med Levekårsundersøkelsen 1997. SSB hadde – på initiativ fra KIFO – bygd inn i spørreskjemaet noen få spørsmål som går på spesifikke sider ved folks forhold til religion. Bl.a. ble respondentene spurt om hvilke tros- og livssynssamfunn de identifiserer seg med. Dette har gitt Botvar muligheter til å trekke ut de av respondentene som sier de er medlemmer av Den norske kirke, og å rette søkelyset mot synspunkter, trosholdninger og praksisformer som finnes blant dem. Ut fra analyser av det aktuelle SSB-materialet drøfter han hvor holdbart det egentlig er når mange hevder at Norge – helhetlig betraktet, og når det kommer til stykket – blir et stadig mer pluralistisk samfunn. Selvsagt spriker nordmenn mht. trosholdninger og praksis. Ikke minst er det enkelt å påvise en innenkirkelig pluralisme, i den betydning at det blant Den norske kirkes medlemmer finnes et mangfold av standpunkter og holdninger i konkrete spørsmål som angår religion. Det er knapt overraskende. Derimot kan det oppleves overraskende når en f.eks. ser hvor sterkt en positiv Jesus-tro – riktignok med ulik styrkegrad – står blant kirkens medlemmer, da relativt uavhengig av de selvbetegnelser en nytter for å karakterisere sitt forhold til slikt som har med religion og kirke å gjøre. Pluralismen til tross er det ganske iøynefallende hvor relativt homogent Norge fortsatt er i religiøs henseende. Det kan simpelthen være vanskelig å finne dekning i empiri for enkle og bastante påstander om en økende religiøs pluralisme i samfunnet vårt. Virkeligheten er mer sammensatt enn som så.

Inger Furseth og Hege K. Ringnes er inne på en annen, men beslektet problemstilling. Det konkrete utgangspunktet for artikkelen er oppslaget i to Oslo-aviser ved juletider 1997 om folks kirkegang i høytiden. Avisene presenterte leserne for ganske forskjellige utsyn. Furseth og Ringnes har hentet inn de faktiske kirkegangstallene fra julen 1997. Kilden er dagsregistrene – som oppbevares i kirkene – i et systematisk trukket utvalg av Den norske kirkes menigheter. Tallmaterialet viser at det generelt sett har vært en voksende oppslutning om kirkegang i julen de senere årene. Dette bildet må imidlertid nyanseres: Økningen gjelder julaften. For høytidsdagene er bildet et annet og noe nedslående – kirkelig sett. Særlig synes 1. juledag å være utsatt. Men de tendensene totaltallene viser, tyder på at det nå om dagen skjer endringer i synet på og holdningene til de kirkelige ritualene. Kirkegangstallene signaliserer en viss tilbakevending til bruken av slike offentlige religiøse ritualer som kirkegangen i julen er. Furseth og Ringnes problematiserer på dette grunnlaget den tesen som enkelte samfunnsvitere har lansert, at ritualer generelt, og religiøse ritualer spesielt står stadig svakere i det (post-)moderne samfunn.

Arild Mellesdal – for øvrig den i Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) som arbeider med å tilrettelegge Kirkedatabasen – har en annen innfallsvinkel. Hans utgangspunkt er også at det tross alt ikke finnes så rent lite empiri om ulike sider ved nordmenns forhold til religion. Riktignok består mye av denne nærmest som overflatedata, som knapt berører dybden i folks liv. Likevel gir de verdifull informasjon. Mellesdal har samlet og sammenstilt data fra ulike meningsmålinger og surveys fra 1980- og 90-årene. Disse går dels på spørsmål om bruken av religiøse selvbetegnelser, dels på folks syn på Den norske kirke som statskirke, kirkegangsfrekvens, stillingtaken til ulike trosholdninger og -utsagn og ulike former for religiøs praksis.

I en kort, men poengtert artikkel kaster Jon P. Knudsen lys over frikirkelighetens situasjon i det religiøse Norge. Knudsen trekker de store linjene og antyder den felles situasjon som Den norske kirke og frikirkene er i. Han er opptatt av at de religiøse motsetningene i framtiden mindre vil gå mellom Den norske kirke og frikirkene, og i større grad vil gå mellom dem som har en mer eller mindre uttalt kristen verdiorientering, og dem som uttalt har en ikke-kristen. Artikkelen demonstrerer at man ikke kan tegne helt gode bilder av norsk kirkevirkelighet uten at en tar med og tar hensyn til frikirkeligheten.

Så tilbake til hovedmålsettingene, presentasjonen av enkelte nøkkeltall fra Kirkedatabasen og kommentarer til 1997-tallene:

I januar 1998 tok Den norske kirke i bruk nytt skjema for rapporteringen av Kirkelig årsstatistikk. 1997 er altså det første rapporteringsåret. Tallmaterialet er hentet inn, bearbeidet og tilrettelagt av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

Kirkedatabasen inneholder store datamengder. Fra hvert av de 1 314 soknene kan det listes ut tall for mer enn ett hundre variabler. Det betyr at basen totalt har til sammen drøyt 134 000 rubrikker. En god del data er aggregert til kommunenivået. Dette er interessant med henblikk på den nye strukturen med kommunale kirkelige fellesråd. Ikke bare kan en rekke av de kirkedata som er hentet inn lokalt, sammenholdes med mengden av befolkningsdata som ligger i Kommunedatabasen. Det betyr at kirkestatistikken, om en fokuserer på kommunenivået og de 435 enhetene som da blir aktuelle, kan reduseres til ca. 1/3. Da vil en kunne konsentrere seg om visse nøkkeltall og de sikreste tallene statistisk sett. På lengre sikt vil mulighetene til sammenkobling av kirkedata og kommunedata gi fellesrådene et redskap til å analysere, forstå og planlegge den kirkelige virksomheten på lokalplanet.

Stadig mangler vi imidlertid et medlemsregister for Den norske kirke. Når et slikt register etter hvert foreligger, vil det bidra til å gi et sannere bilde av dagens norske kirkevirkelighet. I to av artiklene i denne rapporten (Tanggaard og Botvar) antydes hvordan et medlemsregister vil gi grunnlag for bedre bilder av hva det er som faktisk skjer både på lokal- og på landsplanet kirkelig sett. En vil bl.a. kunne regne antall døpte av de fødte som har foreldre som er kirkemedlemmer. Da vil tallene for f.eks. konfirmanter og gudstjenestedeltakelse få større mening fordi en ved eventuelle prosentutregninger ikke lenger er henvist til å bruke hele befolkningen som sammenlikningsgrunnlag.

Vedlegget til rapporten presenterer noen av nøkkeltallene fra Kirkedatabasens 1997-tall, på kommunenivået. Vedlegget inneholder slike tall som er rimelig sikre. Det sies noe om andel døpte bosatt i menigheten, riktignok i prosent av det totale antall fødte; andel unge som har deltatt i konfirmasjonsgudstjenesten, i prosent av det totale antallet 14-åringer pr. 1.1.1997; antall deltakere ved søn- og helligdagsgudstjenester pr. uke, i prosent av folketallet; gjennomsnittlig antall deltakere ved ordinære søn- og helligdagsgudstjenester; og gjennomsnittlig antall nattverddeltakere ved ordinære søn- og helligdagsgudstjenester. Grunnen til at det opereres med to mål for gudstjenestedeltakelse er: Dersom vi tar det gjennomsnittlige antallet gudstjenestedeltakere pr. uke og regner dette i prosent av folketallet, får vi den feilkilden at de stedene der det sjelden holdes gudstjeneste, får relativt lave tall selv om en stor del av befolkningen deltar når gudstjeneste holdes. Derfor har vi forsøkt å korrigere inntrykket ved å trekke inn gjennomsnittstall for antall deltakere ved de gudstjenester som faktisk ble holdt. Da vil en – om en sammenholder oppsettet basert på 1997-tallene med tilsvarende fra 1995 og 1996 – kunne se utviklingstendenser, også lokalt.

Den mest omfangsrike artikkelen står Per Tanggaard for. Her presenterer og kommenterer han store deler av det tallmaterialet som er hentet inn fra de vel 1 300 soknene i Den norske kirke, og som utgjør den kirkelige årsstatistikken for 1997. Artikkelen er den mest fullstendige gjennomgangen av hva tall kan si om omfanget av Den norske kirkes virksomhet i løpet av fjoråret. Tanggaard tar for seg område etter område i årsstatistikken og tegner forholdsvis detaljerte bilder av hva det er som skjer rundt omkring i regi av Den norske kirke, mht. hvilke aktiviteter som er i gang og mht. omfanget av og oppslutningen om disse. Dermed får vi indirekte vite noe om breddevirkningene av kirkens virksomhet, på landsbasis, samtidig som vi får tydeliggjort forskjeller bispedømmene imellom.

Det nye skjemaet har ført til at Kirkedatabasen nå tilføres langt flere opplysninger enn tidligere. Det er imidlertid mye usikkerhet ute og går mht. hvordan skjemaet skal fylles ut og mht. grunnlaget for de tallene som skal føres inn i de ulike rubrikkene. Dette får den konsekvens at det i 1997 – særlig i rubrikkene mot slutten av skjemaet – mangler opplysninger fra en god del sokn. Derfor vil det Tanggaard kaller «gyldige enheter», som viser hvor mange sokn en har data fra, variere noe fra område til område. Statistikken er altså enda ikke så god som en skulle ønske, verken når det gjelder fullstendighet eller når det gjelder pålitelighet. Det er å håpe at en del svakheter lukes bort i løpet av de nærmeste årene slik at en kan samle de opplysningene som ligger i Kirkedatabasen, i en kirkelig statistisk årbok der «leverandørene» av grunnlagsmaterialet kan gjenfinne «sine» tall, og der en også trekker inn økonomi- og stillingstall og andre typer «administrative» data.

Ole Gunnar Winsnes (red.)
forskningsleder KIFO