Ole Gunnar Winsnes (red.): Tallenes tale 1999. Perspektiver på statistikk og kirke

Rapporten presenterer og kommenterer aktuell statistikk som bidrar til å kaste lys over religiøst og kirkelig liv i dagens norske samfunn. Med bakgrunn i Religionsundersøkelsen 1998 har vi en spesialstudie om nyreligiøsitet og om etisk tenkning rundt aktiv dødshjelp, samt en presentasjon av de mest interessante resultatene. Vi ser på statistikk om presten; bl.a. søkergrunnlag, utskiftingstakt og sykefravær, og vi sammenlikner arbeidstid og ambisjoner blant prester på bakgrunn av KIFOs Prosteundersøkelse. I rapporten drøftes statistiske problemer knyttet til NSDs Kirkedatabase. Forhistorien, problemer og muligheter for Den norske kirkes medlemsregister beskrives. Til slutt gjennomgås i detalj hva 1998-data fra Kirkedatabasen forteller om Den norske kirkes virksomhet.

Bidragsyterne

Pål Ketil Botvar er cand.polit. og førsteamanuensis ved Diakonhjemmets høgskolesenter. Han er tilknyttet KIFO gjennom samarbeidsavtalen mellom KIFO og DHS.

Morten Huse er dr.oecon. Han er forsker ved KIFO og professor II ved Universitetet i Lund/Halmstad.

Øystein Dahle Kraft er cand.philol. og rådgiver i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA). Han var førstekonsulent i Kirkeavdelingen i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i 1994–98.

Eigil Morvik er cand.theol og prosjektleder i Kirkerådet. Han ledet Kirkerådets arbeid med å etablere Den norske kirkes medlemsregister.

Jorun Lunestad  cand.polit. og forsker ved Diakonhjemmets høgskolesenter.

Ulla Schmidt er dr.theol. og forskningsleder ved Etikkprogrammet. Hun er tilknyttet KIFO gjennom samarbeidsavtalen mellom KIFO og MF.

Knut Kalgraff Skjåk er cand.polit. og avdelingsleder ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

Dag Stenvoll er cand.polit. og stipendiat ved Norsk senter for forskning i ledelse, organisasjon og styring (LOS-senteret).

Per Tanggaard er cand.sociol. og seksjonsleder i Kirkerådet. Han er tilknyttet KIFO gjennom samarbeidsavtalen mellom KIFO og KR.

ISBN 82-519-1650-0. 186 sider. Kr. 160,–. Utgitt desember 1999. Tapir Forlag.
Kan bestilles fra kifo@kifo.no eller bestilling.forlag@tapir.no.

Forord

De årlige utgivelsene av Tallenes tale. Perspektiver på statistikk og kirke presenterer for det første tallkolonner som er hentet ut av NSDs kirkedatabase – fra foregående år og på kommunenivå (se vedlegg 1). Kolonnene sier samlet noe om oppslutningen om bestemte sider ved Den norske kirkes virksomhet. For det annet drøftes noen av de spørsmålene som nye data, som er lagt inn i kirkedatabasen, aktualiserer. For det tredje trekker man veksler på andre datakilder og analyserer man andre typer data enn de som ligger inne i kirkedatabasen, for å få best mulig grep om det folk tenker og tror om slikt som har med religion å gjøre, og om deres praksis i dette feltet.

1999-utgivelsen, som her foreligger, starter med fire artikler som alle har sitt utspring i den religionsundersøkelsen som Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste NSD gjennomførte i 1998. En tilsvarende undersøkelse ble gjort i 1991 (se Bjug Bøyum: Holdninger til religion. Gjennomføring og datainnsamling. NSD Rapport nr 92, Bergen 1992). Ett av formålene med disse undersøkelsene er å skape et nasjonalt og kryssnasjonalt empirisk grunnlag for studier av folks holdninger til religion og av religionens plass i hver enkelts liv og i samfunnet. Den norske versjonen – her kalt Religion 1991 og Religion 1998 – inngår som en del av det internasjonale forskningssamarbeidet The International Social Survey Programme. Hvert år utvikler ISSP en komparativ intervjuundersøkelse, stort sett med temaer innenfor fagene sosiologi og statsvitenskap. NSD har vært medlem av ISSP fra 1989 av og har i disse ti årene stått bak de norske versjonene av disse internasjonale undersøkelsene, også de som har religion som tema. I forbindelse med 1991-undersøkelsen deltok 16 land, i 1998 deltok 31.

Religion 1998 er i hovedtrekkene en gjentagelse av 1991-versjonen. I begge tilfeller tas det opp spørsmål som dreier seg om religiøs tilknytning, tro og praksis, om ens syn på ulike trosforestillinger, på religiøse og verdslige institusjoner, på religiøse ledere og på styresmaktene. Det stilles altså ikke bare spørsmål om religion. Undersøkelsen favner også om politikk, moral og etikk. Religion 1998 er finansiert av Norges forskningsråd. Når det gjelder opplegg og resultater, vises til Monica Lund: Undersøkelse om religion 1998. Intervjuundersøkelse koordinert og tilrettelagt av NSD. NSD Rapport nr 115, Bergen 1999. Religionsundersøkelsene består av en komparativ del, utformet av ISSP og felles for deltakerlandene, og av en del som bare inngår i det nasjonale datasettet. Det er i denne sammenhengen KIFO er på banen i forbindelse med Religion 1998. Tre norske forskningsmiljøer samt Pål Repstad (Høgskolen i Agder) deltok i forberedelsen av den norske versjonen: DIAFORSK ved Diakonhjemmets høgskolesenter, Norsk senter for forskning i ledelse, organisasjon og styring (LOS-senteret), og KIFO. Den første presentasjonen av data foregikk på et forsker- og presseseminar 24. mars 1999 med DIAFORSK og KIFO som arrangører. Det er noen av foredragene på dette seminaret som i sterkt bearbeidet form presenteres i de tre første artiklene i denne rapporten:

Pål Ketil Botvar gir en presentasjon av og oversikt over et utvalg av resultatene fra Religion 1998. Han legger særlig vekt på å analysere fra mulige endringer i folks holdninger til religion og moral fra 1991 til 1998. Som det går fram av tittelen, er hovedfunnet at det i første rekke er på moralens område at det kan påvises endringer i folks holdninger. Ikke minst gjelder dette blant kirkefolket, dvs. blant dem som går til gudstjeneste minst en gang i måneden. Folks trosholdninger, derimot, i betydningen holdninger til kirkelige trosforestillinger, holder seg forbausende stabile når man fokuserer på utbredelse. Igjen gjelder dette særlig blant de relativt kirkeaktive. Sammenlagt tyder dette på at kirkefolket, først og fremst i forhold til de etiske/sosialetiske temaer der kirken framstår som uenig og delt innad blant lederskapet og premissleverandørene, i noen grad forlater kirkeinstitusjonens proklamerte standpunkter og går i mer liberal retning. Dette indikerer at den polariseringen man gjennom kirkedebatten ser eksistere blant kirkens lederskap, i første rekke på (sosial)etikkens område, finner sin parallell i en øket polarisering blant kirkefolket. Så blir spørsmålet om dette på et eller annet vis reflekterer en utvikling i retning av en gradvis større avstand mellom lederskap («kirken selv») og grasrot i kontroversielle spørsmål.

Botvar streifer også inn på spørsmålet om den såkalte nyreligiøsiteten er på frammarsj, eller ikke, men det er Jorun Lunestad som i sin artikkel tar fatt på den bredere drøftinga av nyreligiøse innslag i Religion 1998. Hun gjennomgår både problematikken rundt bestemmelsen av begrepet nyreligiøsitet og det empiriske grunnlaget for å si noe om utbredelsen av fenomenet i norsk sammenheng. Lunestad legger særlig vekt på å analysere hva det er som kjennetegner gruppen nyreligiøse, og hvordan gruppen fordeler seg på kjønn, alder og religiøs bakgrunn.

Dag Stenvoll og Ulla Schmidt har et felles utgangspunkt i de spørsmålene i Religion 1998 som setter søkelys på våre holdninger til eutanasi.

Dag Stenvoll drøfter begrepsbruken knyttet til spørsmål som angår framskynding av døden og diskuterer problemer som har å gjøre med operasjonalisering: hvordan utforme spørsmål som er egnet til å få tak i svar på det man vil vite noe om. Deretter presenterer han resultatene for de spørsmålene i undersøkelsen som direkte går på ulike sider ved dødshjelpsproblematikken. På dette grunnlaget analyserer han fram ulike dimensjoner ved folks holdninger til dødshjelp.

Ulla Schmidt tar for seg det samme datamaterialet, men hun bringer diskusjonen videre ved at hun leter etter den etiske refleksjon som ligger bak de holdningene folk har til ulike former for dødshjelp. Schmidt legger således et etisk perspektiv til grunn i sine analyser. I artikkelen viser hun at endringer i folks syn på dødshjelp klart går i retning av større aksept for dødsfremskyndende handlinger. I denne sammenhengen diskuterer hun den rolle selvbestemmelse har fått i dagens etiske refleksjon, også blant menigmann. Samtidig viser hun at prinsippet om selvbestemmelse spiller sammen med andre moralske hensyn som på ulike vis kvalifiserer selvbestemmelsen. Folk stiller simpelthen moralske krav til utøvelsen av selvbestemmelse.

Den andre bolken i denne utgivelsen av Tallenes tale består av to artikler som i særlig grad fokuserer på prestene i Den norske kirke. Denne vektleggingen samsvarer med at KIFO ifølge strategiplanen i 1999–2000 starter opp planleggingen av et tre-årig forskningsprogramområde «Presten i norsk kirke- og samfunnsliv».

I sin artikkel tar Øystein Dahle Kraft utgangspunkt i de data som KUF har hentet inn i form av statistikkrapportering fra bispedømmene. Denne rapporteringen er en konsekvens av den vekten man i statsforvaltningen legger på mål- og resultatstyring. Heller ikke kirken har gått klar av nye tiders krav. Vekten i rapporteringen fra bispedømmene dreier seg om ulike forhold rundt presteskapet. Det ligger i kortene i og med at både KUF og bispedømmene i særlig grad har oppmerksomheten rettet mot de statstilsatte av Den norske kirkes ansatte, menighetsprestene og noen kateketer. Forfatteren tar for seg søkergrunnlaget til prestestillinger, andelen kvinner i ulike typer stillinger, utskiftingstakten i prestestillingene, og problematikken rundt sykefravær. Han kaster også blikk på presters boplikt, og søknader om fritak fra denne. Det tallmaterialet Dahle Kraft henter fram, burde være av interesse for såvel storting som departement, fordi man der nødvendigvis ser etter effekter av tiltak som igangsettes og bevilgninger som gis. Kirken selv kan bruke tallene som ett av flere inntak når det er snakk om kritisk vurdering av egen virksomhet.

Morten Huse tar et ganske annet utgangspunkt enn Dahle Kraft, nemlig den såkalte prosteundersøkelsen 1998 (se Morten Huse: Prosten. Ansvar, arbeidssituasjon og ledelse. KIFO Rapport nr 10, Tapir, Trondheim 1999). I denne undersøkelsen er det ikke bare prostene som taler. Det er også hentet inn et stort materiale fra såvel biskoper som sokneprester og kapellaner, et materiale som kaster lys over ulike prestekategorier og deres arbeidssituasjon, over deres arbeidstid og ambisjoner, og som i neste omgang gir grunnlag for å analysere fram eventuelle sammenhenger mellom presters arbeidstid og deres ambisjoner. Dermed bidrar forfatteren til å kritisk etterprøve noen av de oppfatninger som verserer – bl.a. innenfor presteskapet – om presterollen og presters arbeidssituasjon.

De tre siste artiklene i denne rapporten, de som kommer umiddelbart før tabellvedlegget, har hver på sin måte relasjon til NSDs kirkedatabase.

Knut Kalgraff Skjåk tar for seg problemer som oppstår når det i statistikken som er samlet inn, av ulike grunner er større eller mindre frafall av opplysninger. Slikt frafall forekommer enda litt for ofte i kirkestatistikken (se Den norske kirke i tall 1997, Tapir, Trondheim 1999. Her er frafall av opplysninger i ett eller flere sokn i kommuner markert med en prikk. Det er mange prikker for manglende opplysninger i de tabellene som viser kirkestatistikken for 1997). Dette skaper problemer mht. bruk av statistikken. Disse dreier seg først og fremst om at en ikke kan rapportere eksakte tall, men må basere seg på anslag. Statistikken er ikke fullstendig. Dette skaper i neste omgang problemer både for dem som produserer statistikken og for dem som bruker den. Ufullstendig statistikk fører til omfattende merarbeid for dem som skal tilrettelegge de data som hentes inn. Samtidig vil interessen for statistikken, også for kirkestatistikken, gjerne avta med økende innslag av anslag. Skjåks artikkel illustrerer både de problemene som manglende verdier skaper for alle de aktuelle brukergruppene, og hvilke tiltak som er gjort og kan gjøres for å kvalitetssikre NSDs kirkedatabase. Det er å håpe at alle som leverer kirkedata fra lokalplanet, på grunnlag av statistikerens redegjørelse ser betydningen av nøyaktig og utførlig rapportering.

Eigil Morvik tar for seg etableringen av Den norske kirkes medlemsregister. Registeret ble tatt i bruk i januar 1999. Det betyr at denne utgaven av Tallenes tale, som tar utgangspunkt i 1998-data, enda ikke har gjort bruk av medlemsregisteret i analysene. Morvik gjennomgår ikke bare historikken bak etableringen av medlemsregisteret. Han viser også hvordan registeret vil bidra til å endre en god del av de bilder vi har av religiøst liv i Norge, og av en del av rammebetingelsene – bl.a. de økonomiske – for praktiseringen og organiseringen av religiøst liv innenfor Den norske kirke.

Den siste artikkelen står Per Tanggaard for. Han er den eneste av forfatterne som ene og alene beskjeftiger seg med tallene fra NSDs kirkedatabase. Tanggaard presenterer en summarisk oversikt over Den norske kirkes virksomhet i 1998, basert på tallene for de ulike variablene slik de ser ut når de regnes sammen for landet som helhet. Han kommenterer også om det er bispedømmer som på et eller annet vis skiller seg ut sett i forhold til utviklingen på landsbasis. Artikkelen vil med fordel kunne leses sammen med den framstillinga som gis i Tanggaard: Statistikk for Den norske kirke 1950–1998; Årbok for Den norske kirke, Oslo 1999:8–20 og med den mer fullstendige kirkestatistikken som kommer i heftet Den norske kirke i tall 1998, Tapir, Trondheim 1999.

De lesere som gir seg i kast med tabellvedlegget i denne rapporten, ser at det er gjort endringer fra tidligere år. Det mest iøynefallende er at det er kommet til to kolonner, én som gjengir kirkeofringer regnet pr. innbygger, og én ny kolonne som viser forholdet mellom døpte og fødte. Introduksjonen av den siste av disse kolonnene (ny kolonne C) trenger en kommentar. Antall dåp registreres på to måter, både i det soknet der dåpen finner sted (sml kolonne C), og i det soknet der den døpte er bosatt uansett om vedkommende er døpt i det soknet hun eller han bor (sml kolonne B).

I tidligere utgaver av Tallenes tale har vi brukt «døpte bosatt» som grunnlag for å beregne dåpsprosenten. I teorien burde antallet «døpte bosatt» være likt antallet «døpte innført med nummer». Men så er ikke tilfellet. I 1998-statistikken er det på landsbasis registrert 46 657 dåp som «døpte bosatt», mens det ble foretatt 48 462 dåpshandlinger (summen av dåp, innført med nummer). Altså mister vi i 1998 1805 dåpshandlinger på grunn av svikt i rapporteringsrutinene, dvs. at det ikke er sendt melding fra det soknet der dåpshandlingen har funnet sted, til kirkebokfører i det soknet der den døpte er bosatt.

Dette får følger for den såkalte dåpsprosenten. Dersom vi regner alle dåpshandlinger i Den norske kirke som barnedåp, blir dåpsprosenten 79,9 dersom vi regner andelen som er registrert som «døpte bosatt», av alle dem som ble født i 1998. Legger vi imidlertid «døpte innført med nummer» til grunn, stiger dåpsprosenten på landsbasis til 83,0.

Dermed er imidlertid ikke alle problemer løst. Av de totalt 48 462 registerte dåpshandlinger i 1998 i Den norske kirke, var 1177 voksendåp (dåp av personer som var/er 12 år, eller eldre). Det betyr at den faktiske barnedåpsprosenten dette året, dvs. andel barnedøpte i prosent av fødte, var 81,0.

Når vi har valgt å ta med to kolonner for dåp, basert på hvert sitt registreringssystem, i tabellvedlegget i denne rapporten, er det ikke bare for å vise svikt i kirkelige rapporteringsrutiner. Ved å studere kolonnene, får vi bedre syn for regionale og lokale særtrekk: Holder vi oss på bispedømmenivå, ser vi at svært mange av de barna som er hjemmehørende i Oslo, blir døpt andre steder. Særlig må det være mange Oslo-boere som vender tilbake til sokn i Hamar bispedømme når de skal bære sine barn til dåpen. Mye tyder på at møringer og nordlendinger i hovedstaden i stor grad gjør det samme: de vender «hjem» når det er aktuelt med barnedåp.

Holder vi oss på kommunenivå, kan det synes som om noen kommuner opererer med svært høye dåpsprosenter, både over 150 og 200 prosent. Her bør leseren for det første være klar over at dåpsprosenten lett fyker i været der det er snakk om små tall. Grunnene kan være mange. Ble det som et eksempel født 10 barn i en kommune i 1997, hvorav alle ble døpt, men hvor 5 av barna ble døpt i 1998 fordi de var født sent på året, da slår dette kraftig ut. Forutsetter vi at det i 1997 ikke var noe overheng fra 1996-årgangen, var dåpsprosenten lokalt nede i 50 i 1997, mens det i året etter ble født 10 nye barn som alle ble døpt samme år de ble født, da ville det i 1998 være født 10 barn og døpt 15. Da skjer det noe med dåpsprosenten. Noe tilsvarende skjer dersom dåp skjer det ene kalenderåret mens rapporteringen først skjer året etter. I kommuner med lite folketall, kan dette slå kraftig ut når det regnes med prosenter. Av slike grunner er dåpsprosenter rundt 150 til 200 ikke nødvendigvis uttrykk for feil føring, eller for at vi har å gjøre med en svært populær «dåpskommune». Ekstreme tall, eller store variasjoner fra år til år, kan ha å gjøre med størrelser på folke- og fødselstall, når på året fødsel og dåp skjer, og når og hvor dåp rapporteres og registreres.

Det er altså viktig å se utvikling over tid, dvs. over år, når det blir spørsmål om statistikk. Men når det er sagt, skal det ikke underslås at det fra noen kommuner synes å være en lekkasje til andre kommuner, ikke minst i forbindelse med overgangsritualene. Kanskje har man i nabosoknet, som ligger i nabokommunen, en vakker middelalderkirke, mens man selv holder til i midlertidige lokaler i en gymnastikksal; da blir det lett lekkasje, i hvert fall i forbindelse med dåp og vigsel. Og så hender det at man ikke kommer overens med den lokale presten, mens det et stykke unna fins en annen, så hvorfor ikke bevege på seg? I det hele tatt: Tall kan romme så mangt. Likevel vil tallene fortelle sitt – når vi ser dem over tid.

Ole Gunnar Winsnes (red.)
forskningsleder KIFO