Ole Gunnar Winsnes (red.): Tallenes tale 2003. Perspektiver på statistikk og kirke

Artiklene i denne rapporten tar utgangspunkt i et vidt spekter av ulike survey- og intervjudata som på forskjellig vis kaster lys over spesifikke sider ved kirkelig sektor i en norsk kontekst. Spørsmål som tas opp, er bl.a.:

* Norge i ferd mot å bli et sekularisert samfunn der religionen – uansett form – spiller stadig mindre rolle for befolkningen? Hvilke sammenhenger finnes mellom religiøsitet, tradisjonelt forstått, og folks verdioppfatninger?
* Hvilke problemer følger med det å være «et kristent parti i et sekulært samfunn» (case: Kristelig Folkeparti)?
* Hvordan kan det ha seg at den kirkelige eliten i følge Maktutredningen framstår som radikal, i hvert fall relativt sett?
* Hva forteller en sammenlikning mellom svensk og norsk kirkestatistikk om forskjeller og likheter mht. kirkelivet i Svenska kyrkan og Den norske kirke?
* Hvordan stiller de såkalt «ny-åndelige» seg til sentrale politiske verdispørsmål (miljøvern, fordelingspolitikk og integrering av innvandrere)?
* Hva sier folks reaksjoner på fenomenet kirkebrann om nordmenns forhold til det hellige?

Som vedlegg presenteres tall fra NSDs kirkedatabase – på kommunenivå.

Bidragsytere

Pål Ketil Botvar
er cand.polit. Han er forsker ved KIFO.

Göran Gustafsson
er Fil.Dr. og Teol.Dr. h.c. Han er professor emeritus (religionssosiologi) ved Centrum för Teologi och Religionsvetenskap, Universitetet i Lund.

Knut Heidar
er Ph.D. Han er professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Ottar Hellevik
er magister i sosiologi. Han er professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, og forskningsleder ved Markeds- og Mediainstituttet.

Pål Repstad
er dr.philos. Han er professor (religionssosiologi) ved Høgskolen i Agder og professor II ved KIFO.

Jo Saglie
er dr.polit. Han er forsker II ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo.

Olaf Aagedal
er dr.philos. i sosiologi. Han er førsteamanuensis ved Diakonhjemmet Høgskole, avdeling for forskning og utvikling.

ISBN 82-519-1925-8. 178 sider. Februar 2004. Kr. 190,–. Tapir Akademisk Forlag.
Kan bestilles fra kifo@kifo.no eller bestilling.forlag@tapir.no.

Forord

Også 2003-utgaven av Tallenes tale presenterer artikler som viser til survey- og intervjudata og statistikk som er aktuelle for dem som vil trenge inn i kirkelig sektor innenfor feltet religion slik dette ser ut i en norsk kontekst. Langt fra alle de data som her trekkes fram, er primært samlet inn for å brukes i en slik sammenheng. Likevel viser forfatterne at de likevel i høyeste grad har relevans. Dette forholdet skulle i seg selv gjøre Den norske kirke og andre kirke- og religionssamfunn interessert i statistikk og i samfunnsvitenskapene; men også motsatt, gjøre samfunnsvitenskapene åpne for å se og arbeide med religion som forskningsfelt. Artikkelforfatterne er statsvitere eller sosiologer. Hver for seg og sammen har de en hel del å si om «kirke, religion og livssyn i samfunnet», for å bruke formuleringen fra målsettingen for KIFO.

Ottar Hellevik tar utgangspunkt i det omfattende intervjumaterialet som annethvert år, fra 1985 av, samles inn i prosjektet Norsk Monitor (Markeds- og Mediainstituttet). Det spesielle med dette materialet er ikke minst omfanget. Nå om dagen svarer drøyt 4 000 respondenter på rundt regnet 3.000 spørsmål om alt mulig, fra hvilket vaskepulver en bruker, til kirkegangspraksis. En hel rekke av spørsmålene handler om verdier og verdiprioriteringer. Noen ganske få spørsmål kommer mer eller mindre direkte inn på religion og religiøsitet. Religionsspørsmålene gir isolert sett bare et ganske lite tilfang av data til norsk religionssosiologisk forskning. Det er mulighetene til å kombinere religionsdata med rekken av andre data som er styrken ved Norsk Monitor. I artikkelen tegner Hellevik bilder av hvor utbredt gudstro har vært og er i den norske befolkningen. Her kommer monitor-muligheten til å etablere tidsserier til sin rett. Forfatteren spør om det faktisk forholder seg slik at religiøsiteten – i betydningen gudstro – er på tilbakegang i Norge. Han leter etter utviklingstendenser gjennom de seneste tiårene og drøfter hva ulike mønstre i ulike aldersgrupper, når temaet er religion, kan si om framtidsutsiktene. Er det slik at Norge er i ferd mot å bli et sekularisert samfunn der religionen – uansett form – spiller stadig mindre rolle for befolkningen? Han analyserer de tendensene han finner i Monitor-materialet og setter søkelyset på hva det er som skiller (guds)troende fra ikke-(guds)troende. Forfatteren prøver å vise hvilke sosiale kjennetegn det er som så å si øker sjansen for at en person er religiøs. Og han spør: Finnes det sammenhenger mellom religiøsitet, tradisjonelt forstått, og verdioppfatninger, og hvilke sammenhenger? Til sist tar han for seg – som et spesialtilfelle – den betydning henholdsvis gudstro og grunnleggende verdiorientering har for dem som slutter opp om Kristelig Folkeparti.

Knut Heidar og Jo Saglie går rett på en analyse av nettopp Kristelig Folkeparti. De undres på om de problemene som følger med det å være «et kristent parti i et sekulært samfunn» (slik partiet diskuterte det på 1980-tallet), har gjort det mindre «kristelig». Deres utgangspunkt er at partiet i dag framstår med en mindre tydelig profil i den norske partiflora, som et parti blant partiene. Forfatterne drøfter om KrF har endret seg fordi sekulariseringen har hjemsøkt også dette partiet. Eller om endringene simpelthen skyldes at det har funnet sted et skifte i politisk strategi. Da kan det tenkes at endringene først og fremst omfatter partiets tillitsvalgte, uten at endringene helt har slått rot blant dem som befolker partiet. Forfatterne kartlegger det de kaller KrF-kadrenes politiske holdninger og deres organisatoriske nettverk. De konstaterer at i det norske partisystemet er KrF politisk innsirklet av Høyre med sin liberale næringspolitikk, Arbeiderpartiet med sin satsing på offentlig velferd og Senterpartiet med sin støtte til periferi-interessene. De hevder at om KrF skulle bygge ut sin politiske plattform i én av disse retningene, og gjøre det til et supplerende og alternativt politisk identifikasjonsgrunnlag i tillegg til det kristne, risikerer partiet å utydeliggjøre seg selv. De forventer ikke å finne større endringer i den grunnleggende politiske forankringen for kristenfolket i KrF. Den hypotesen de forfølger, er at KrF’erne fremdeles – i langt større grad enn tilfellet er i noe annet parti – er forankret i en bestemt forståelse av de kristne grunnverdiene og i det kristelige organisasjonslivet, og at den moralsk-religiøse konfliktlinjen samler KrF, mens den så å si splitter andre partier. Heidar og Saglie viser at den uttalte forståelsen av denne verdiforankringen i liten grad har endret seg blant de velgere som følger KrF i tykt og tynt, til tross for partiets nye strategi om å mobilisere bredere velgergrupper på grunnlag av vektlegging av allmenne fellesverdier mer enn på verdier bygd på et eksklusivt religiøst grunnlag. Konklusjonen blir at KrF er seg selv lik, og at endringer berører innpakningen mer enn partiets raison d’être.

Pål Repstad har skrevet om kirke og makt i en av bøkene som er utkommet innenfor rammene av Makt- og demokratiutredningen: Dype, stille, sterke milde. Religiøs makt i dagens Norge. I den artikkelen han har skrevet til denne utgaven av Tallenes tale, presenterer og drøfter han imidlertid noen av konklusjonene fra en annen bok som er utgitt i regi av Makt- og demokratiutredningen, Norske makteliter. Denne boka er ett av flaggskipene til makt- og demokratiforskerne. Det skyldes blant annet at her er flere av forskningsprogrammets ledere selv blant forfatterne (Trygve Gulbrandsen, Fredrik Engelstad, Trond Beldo Klausen, Hege Skjeie, Mari Teigen og «hovedmaktutrederen» selv, Øyvind Østerud). I boka omtales de kirkelige elitene mange steder, og konklusjonene går ut på at den kirkelige eliten er den mest radikale av alle eliter i Norge i dag. I artikkelen samler Repstad deler av den informasjonen boka gir, og han presenterer noen hovedtrekk ved den kirkelige elitens profil. Deretter drøfter han – i dialog med boka – mulige forklaringer på hvorfor den kirkelige eliten framstår som så radikal. Repstad spør hva dette kan komme av, og han gir noen forslag til alternative svar: Den radikale profilen hos kirkelederne kan skyldes kirkens idé- og verditradisjoner, kirkeelitens sosiale bakgrunn og posisjon eller dens mangel på makt i samfunnet, noe som gjør det mulig for den å vedlikeholde radikale prinsipper.

Göran Gustafsson har gitt seg i kast med å sammenlikne nyere norsk og svensk kirkestatistikk. På dette grunnlaget drøfter han hva slike sammenlikninger av tall har å si for den som vil sammenlikne kirkelivet i Svenska kyrkan og Den norske kirke. Det mest påfallende er – i følge Gustafsson –at likhetene mellom de to folkekirkene er mer iøynefallende enn forskjellene. Nordmenn og svensker deltar, relativt sett, i omtrent like mange gudstjenester i løpet av året. Det samme kommer fram om en tar for seg bruken av de kirkelige ritualene, vel å merke de tre: dåp, vigsel og gravferd. I det store og hele framstår de to befolkningene som temmelig like i religiøs henseende, i hvert fall når folkekirken utgjør rammen. Men her finnes det også nyanseforskjeller. I Den norske kirke legges mye større vekt på hovedgudstjenestene enn det tilfellet er i Svenska kyrkan. I Svenska kyrkan legges det klart større vekt på andre typer gudstjenester, ikke minst på egne nattverdsgudstjenester. Jevnt over framstår Den norske kirke som mer tradisjonell enn Svenska kyrkan. På den andre siden er Svenska kyrkan mer sakramental i sin framtoning. Den mest markante forskjellen gjelder oppslutningen om konfirmasjonen. Konfirmasjonens status er langt høyere i Norge enn i Sverige. I vårt broderfolk er det bare en minoritet av de unge som konfirmeres. Gustafsson trekker konklusjonen at folkekirken i Norge ikke i samme grad som i Sverige står isolert og fremmed overfor yngre generasjoner. Den norske kirke framstår som mer ungdomsorientert enn Svenska kyrkan. På den andre siden er Svenska kyrkan klart mer kulturorientert. Dette gir den en stor kontaktflate med folk, ikke minst gjennom innslaget av musikkgudstjenester og voksne korsangere. Søsterkirkene har altså noe ulik profil. Dette reflekterer ulike prioriteringer grunnet noe forskjellige teologiske tradisjoner.

Pål Ketil Botvar skriver om politisk engasjement basert på nye former for åndelighet. Han legger til grunn at en i politisk sosiologi og valgforskning som oftest har studert forholdet mellom religion og politikk med utgangspunkt i konvensjonell kollektiv religiøs aktivitet som kirkegang og deltakelse i religiøse møter og medlemskap i religiøse organisasjoner. Valgforskerne har vært opptatt av holdninger og praksis som reflekterer et verdisett som assosieres med kristen-pietistisk, lavkirkelig religiøsitet, og – som en konsekvens av dette – av en bestemt stillingtaken til bestemte sosial-etiske spørsmål (edruskap, abort, sensur i media). I artikkelen gir Botvar sitt bidrag til å utvide diskusjonen om forholdet mellom religion og politikk på grunnlag av en annen type empirisk materiale enn valgforskerne vanligvis bruker. Datagrunnlaget finner han i en rekke nyere nasjonale surveyundersøkelser som bl.a. handler om verdier og religion. Botvar drøfter sammenhenger mellom ulike former for religiøsitet på den ene siden og ulike typer for politisk engasjement på den andre. Det teoretiske grunnlaget finner han i Ronald Ingleharts tese om overgangen fra materialistiske til postmaterialistiske verdier i samfunnet. Han konsentrerer diskusjonen om Ingleharts postulat at postmaterialister gjennomgående har sterk interesse, i hvert fall potensielt, for åndelige spørsmål. Botvar undersøker hvordan de han kaller «ny-åndelige» stiller seg i forhold til politisk relaterte verdispørsmål som bl.a. miljøvern, fordelingspolitikk og integrering av innvandrere.

Olaf Aagedal skriver om kirkebrann, og med dette som utgangspunkt: om vårt forhold til det hellige. Dette er et grunnleggende spørsmål i religionssosiologien, men viser seg ofte vanskelig å undersøke empirisk. Det kan se ut til at vi i normalsituasjoner har vansker med å sette ord på hva som er viktig og riktig når det gjelder det hellige. Dette kan bli tydeligere i unntaks- og konfliktsituasjoner, når det skjer noe som oppleves uventet og upassende, som «når kyrkja brenn». Den aktuelle kirkebrannen gjelder Såner kirke i 1995. Aagedal tar for seg et omfattende materiale som viser reaksjonene på brannen og de ulike engasjementene for å få reist ny kirke: Hvor skal den reises? Hva slags kirke vil en ha? Vil en ha ny «gammelkirke» på det gamle kirkestedet, eller ny flerbrukskirke der folk bor (i Son)? Gjenreisningsalternativet ble realisert ved at en ny Såner kirke ble reist på det gamle kirkestedet i 2000. Forfatteren bruker dette caseet som inntak til å drøfte folks forhold til det hellige. Han tar fatt i reaksjonene etter brannen. De er sterke, omfatter de fleste og setter spor etter seg i lokalmiljøet. Aagedal dokumenterer at det i den uvanlige situasjonen kommer fram ord og handlinger i forhold til religion og kirke som i normale tider ville være helt uvanlige. Han spør: Hva er bakgrunnen for dette? Er det snakk om flyktige følelser, pisket opp i en spesiell situasjon, eller er det uttrykk for mer grunnleggende følelser og forestillinger om kirken og det hellige som ikke kommer til uttrykk i det daglige? Dersom det siste er tilfellet, blir unntakssituasjoner interessante som inntak til å forstå sider ved folks forhold til det hellige. Han prøver å vise hvordan reaksjoner i en unntakssituasjon, som det en kirkebrann er, kan brukes til å analysere religiøsitet; dvs. bruke unntakssituasjoner som kilde til innsikt i religiøst liv.

Også 2003-utgaven av Tallenes tale har et vedlegg. I dette publiseres enkelte tallkolonner fra NSDs kirkedatabase. Materialet er hentet fra 2002-innsamlingen. Presentasjonen skjer på kommunenivå. Kolonnene sier samlet noe om oppslutningen om ulike sider ved Den norske kirkes virksomhet på lokalplanet, stort sett i form av forholdstall. Her presenteres lokale dåpsprosenter (andelen døpte av antallet fødte), konfirmasjonsprosenter (andelen konfirmerte av antallet 14-åringer ved årets begynnelse), gudstjenestedeltakelse (regnet som antall deltakere i prosent av folketallet i kommunen) og dessuten noe så prosaisk og samtidig viktig som verdien av kirkeofringer pr. innbygger. I tillegg presenterer vedlegget gjennomsnittstall for gudstjenestedeltakelse og nattverdsgjester.

Ole Gunnar Winsnes (red.)
forskningsleder KIFO