Etter dramatiske hendelser er ritualer særlig viktige og inntrykksfulle
Kroppslige erfaringer spiller en veldig sentral rolle i det intervjumaterialet som forfatterne har samlet inn etter store ulykker og katastrofer. Mennesker som deltar i minneritualer etter slike hendelser, forteller sterke historier om hvordan elementer i ritualene nådde fram til sansene deres relativt uavhengig av det som ble sagt under minnegudstjenestene.
Analysen i denne artikkelen bygger på det samme materialet som Hans Stifoss-Hanssen og medforfatter Lars Johan Danbolt har brukt i tidligere utgivelser (jfr «Gråte min sang», Høyskoleforlaget 2007), men fokuset er en analyse av de momentene som får fram intervjupersonenes kroppslige reaksjoner.
Artikkelen bygger på et vitenskapelig framlegg i den internasjonale ritualkonferansen i Heidelberg 2008, der en større gruppe forskere la fram materiale om ritualer og kropp, og diskuterte dette.
Materialet fra minnegudstjenestene ga en rekke glimt av kroppsliggjorte minner, berørte pårørende som handlet i sterk affekt, som glemte alt som skjedde unntatt det kroppslige, og som «husket» elementer som fant sted i fantasien deres. Lystenning, handlinger knyttet til dette og selve lysene som objekter hadde meget stor betydning, og det ser ut til at selve ritualenes funksjon i veldig stor grad knyttes til det å generere minner; eller at de virker gjennom å skape minner.
Det er slående at et så sterkt følelsesmessig kaos kan rommes og kanaliseres gjennom det rituelle, uten at det kommer til uttrykk som et ytre eller praktisk kaos. Disse observasjonene kan tenkes å være av interesse for kriseterapien, for den psykososiale omsorgen etter alvorlige hendelser, og generelt for studiet av ritualer.
Hans Stifoss-Hanssen (medforfatter: LJ Danbolt) 2010
- The Dead and the Numb Body: Disaster and Ritual Memory, I Ritual Dynamics and the Science of Ritual, section III: Body, Performance, Agency and Experience, eds E Venbrux, T Quartier, J Wojtkowiak, s 211 – 220, Wiesbaden: Harrassowitz Verlag
